søndag 2. juni 2013

Tilfredshet i tretoppene




Da vi var på Hawaii i juleferien, bodde vi litt uvanlig da vi var på Big Island of Hawaii (en av fire øyer vi besøkte). I disse gjenbruksdager fikk jeg lyst til å dele det med dere. Allerede nå kan jeg fortelle at du kan forvente deg et regerett lavautbrudd av bilder - dette innlegget er nemlig også et slags balsam-for-sjelen-når-jeg-trenger-det-album for meg selv. En rolig egotripp i skogen.






Vulkan-nerden Skye er en handy jævel som litt etter litt, og hele tiden fordi han hadde lyst, bygget seg tre trehus i tretoppene i regnskogen. Han bor i det ene, og to leies ut (de ligger så langt fra hverandre at vi aldri fant ut hvor det andre var. I praksis er man altså mutters putters alene og kan spankulere naken rundt når det passer).






Alle materialer i huset er gjenbrukte, resirkulerte og fra stedet, og Skye har virkelig gått omveier for å bevare trærne huset er bygget i (det er ganske høyt oppe faktisk, og gynger fint når noen går opp i andre etasje). Vi var såpass interesserte at vi fikk historien bak hvor han hadde fått tak i flere av materialene. Han viste seg å være en rimelig kreativ fyr, og veldig trivelig og avslappet på den ikke-kjipe hippiemåten.









Det er ikke så lett å skjønne "layouten" på huset på bilder, men det er i to etasjer, med en slags åpen løsning så man kan se ned fra soverommet i annen etasje til stue/kjøkken/gang/bad i første. En sjarmerende vindeltrapp med grener til håndtak binder etasjene sammen.




Cluet med den naturnære følelsen i huset er bruken av vinduer over det hele. Alle vegger har vinduer (eller er vinduer), så i praksis har man 360 graders uavbrutt utsikt over regnskogtoppene uten at alle insektene kommer inn. De fleste vinduene kan åpnes, og det er små altaner (eller "lanai" som de heter på hawaiisk) over alt.






På dagen blir det omtrent som å være utendørs, og man får virkelig med seg endringene i lyset gjennom døgnet.






Det huset vi leide i fem dager ligger midt i en nasjonalpark som heter Volcano. Navnet lyver ikke, her er det vulkaner og lavakikkingsmuligheter et steinkast/en kort biltur fra døra, og gassmasker i skapet tilfelle VOG (vulkanske farlige avgasser).








Det er forresten ikke ofte jeg håndkle-bonder med folk, og kanskje særlig sjelden med menn. Å treffe en som er like bade-gjennomført som meg selv...jeg har ikke ord.









Å stå i dusjen (det er kun én temperatur: ON. "De fleste liker den", sier Skye, og har rett som vanlig. Vannet er oppvarmet regnvann.) mens man ser ut over tretoppene og hører på fuglene i morgenlyset... Bliss!





 At det dugger på vinduene etterhvert blir bare ekstra stemningsfullt, spør du meg!






De trærne du kan se øverst stikker ut fra huset, og lever i beste velgående. Annenhver dag kommer Skye og drenerer hvis det har regnet gjennom hullene.






På soverommet har Skye bygget en gedigen himmelseng av greiner, som jeg av en eller annen grunn ikke fikk tatt et eneste "helfigurbilde" av. Tror jeg hele tiden hadde en plan om å re opp med sengeteppe og det hele og ta et fint bilde, men latskapen seiret (vi var tross alt på ferie! Hallo!), og det skjedde aldri.








*kjenn ferie-vibben*










Nedi i stua er det naturlige samlingspunktet en åpen peis midt på bordet. Veldig stemningsfullt, og totalt utenfor det som sees på som forsvarlig i Norge selvsagt. Siden det faktisk ble kaldt og rått om natten, var peisen i bruk hver kveld. Vi tipset Skye om Jøtulovnene nordmenn bruker på hytta, for det skal sies at energieffektiviteten her var heller laber, og ikke helt matchet resten av miljøfokuset.









Etter flere uker med amerikanske restauranter er det deilig å ha muligheten til å lage mat til oss selv! Back to basics uten alt restaurant-dill-dall. Som på hytta, bare at vi er i et trehus! Woho, hver gang jeg faktisk tenker over det blir jeg barnslig superfornøyd.







"Hoved-lanaien" ligger selvfølgelig i enden av en slags gangsti oppe mellom trærne, som en liten plattform der ute i bladverket. Perfekt for morgenkaffen og en lett frokost, eller bare for å sitte og kjenne skogens ro.










Verdens søteste fuglehus har det seff blitt tid til å bygge. Livet i regnskogen er sånn passe rolig, så innimellom litt drenering, litt sengetøyvask og en og annen boksignering eller et garasjesalg i nabolaget, stuller Skye rundt med de prosjektene han liker best.



De få dagene her var virkelig en vekker på mange måter (spy spy, jeg vet det høres ut som en klisjé), og jeg tenker nå at det er mange måter å få et supert liv på. Å trappe ned i standard kan for eksempel gjøre det mulig å trappe ned i arbeid og opp i fred og ro. Og å bruke ting man finner og andres skrot i prosjekter gjør at man kan bruke noe av den ekstra tiden på dem uten å ruinere seg på materialer. Hem hem.











Kvister fra trærne huset er bygget i tyter ut både her og der, så overgangen til skogen rundt blir nesten umerkelig. Huset er en del av skogen, virker det som. Til og med å sitte på do føltes naturlig i tretoppene etterhvert. Litt funky i starten, kanskje...










Det skal sies at bostedet i skogen nok ikke var et heeelt tilfeldig valg for en skogsjunkie som meg (heldigvis lot Snåsakokken seg overtale, og syntes også det var moro med en opplevelse utenom det vanlige). Det er noe med blader, lyset gjennom bladene, mose, og skogbunn som jeg bare aldri blir lei... Bregneskog skal visst virke spesielt beroligende har jeg lest et sted. Check!










Insekt-wise er det ikke mye å rope iiiik over på Hawaii - heldigvis. Ingen giftige edderkopper (noen kan være store, men de er ikke farlige, og koser seg med å spinne imponerende spinn), og ikke en kvart slange engang. Sånn sett er det tydeligvis kjekt med en og annen lavarunde. Noen funky kvelds- og nattelyder innimellom (de har visst et slags villsvinproblem noen steder), og gresshoppekonserter i stjerneskinn, men ikke skummelt i det hele tatt. På natten altså, i skogen, og jeg er ikke mørkredd? Yeah!








Nå skal det sies at de nattlige fasilitetene er godt ivaretatt her midt i skævven. Hvis noen (les: vi) kommer med bilen etter mørkets frembrudd, tennes lys (på grensen til romantisk, dette) som viser vei til huset. Anti-snubling er nok hovedfunksjonen, men jeg må si jeg digger stemningen. Etter en viss tid er det kliss mørkt igjen, bortsett fra en stjernehimmel som tar helt av.








Det ble et langt innlegg dette, med akkurat så mange bilder som jeg advarte mot. Etterhvert som jeg ser tilbake på disse dagene i skogen, ser jeg at denne lille stunden så nær naturen (og i kontakt med en helt annen måte å leve på enn vi gjør her hjemme) har hatt stor betydning for meg. Jeg fikk faktiskt en slags sorgreaksjon idet jeg vendte tilbake til sivilisasjonen, skrudde på lydboken og ikke hørte noe som helst. Så måtte jeg skru opp volumet kraftig - og fikk en forståelse av hvor stille vi faktisk hadde hatt det. Og kjente hvor rolig jeg var i hele kroppen.





Det var da jeg kom hjem herfra at jeg fattet beslutningen om å ditche smarttelefonen min. Jeg har det oftere stille hjemme (vel, så stille det går an i en leilighet på Bjølsen). Jeg lengter enda mer ut, ut, ut, og går tur så ofte jeg kan. Jeg har ikke lenger den samme faste besluttsomheten i forhold til å jobbe med det jeg gjør nå så innmari lenge. Kanskje det finnes et annet, roligere og mer naturnært liv til meg der ute? På et sted med behagelig klima, men likevel ikke altfor langt unna venner og familie?






Det er ikke så mye som skal til for å ha det ganske bra, selv om mange ting ikke alltid er som man skulle ønske. Opplevelsene fra trehuset i skogen sitter som spikret, og kan vekkes til liv i meg på et øyeblikk. "Sånn kan det kjennes å være i denne kroppen", tenker jeg da, og er litt misunnelig på meg selv. Så er det bare å legge opp livet så det kan kjennes slik litt oftere...




4 kommentarer:

  1. WOW. Har ikkje ord. Idyll til det maksimale!

    SvarSlett
  2. Oi.. Jeg vil også! Her har du et superminne for livet. Dig! :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, digg er ordet :) Si fra hvis du ender opp med å få til å dra dit engang, kan gi deg masse tips. Anbefales!

      Slett