søndag 15. februar 2015

An Apple a day

Jepp! Long time no blog! Det startet med en datakrasj, og så gikk det utforbakke med hele greiene. Akkurat da jeg og MacBooken hadde bygget opp et tålelig stabilt forhold igjen etter vår litt turbulente periode med samlivstrøbbel, så var den plutselig bare svart. Vel, den var vel egentlig lyseblå, men i praksis som om den skulle vært svart. Død, altså.

Backupløs som jeg var, var jeg først og fremst bekymret for bilder og annet innhold. Etter fem ukers service (jepp, Eplehuset er ikke et turboestablissement, det må sies...), var maskinen tilbake, med bilder intakt. Yay! Det var bare det at alle programmene var borte, inkludert Photoshop. Iiik!




Det var litt av et styr å få tak i det igjen, dette programmet jeg i min tid faktisk hadde betalt gode penger for. Ikke er jeg spesielt dreven på å bruke det skikkelig engang, jeg trenger det mest for å justere størrelsen på bilder så det er mulig å legge dem ut for eksempel på bloggen... Da det nærmet seg jul, hadde jeg endelig fått det til med hjelp fra alskens kundeservice-indere. Yeah!




Men jul betyr ikke "hjemme-i-pysjen-og-blogge-og-drikke-gløgg-tid" for meg. Oh no, da var det dags for den årlige langferien! Woop woop, Snåsakokken og jeg fløy strake veien til Vietnam! For et land, gleder meg til å fortelle og vise dere masse derfra! Og maten.... Ooooo!

*sikle sikle*




Vi pyntet litt her hjemme, da, så de flinke kattepasserne på Cat Resort TM skulle få litt julestemning. Høyt i toppen, den bla-ank-e gummikyllii-ing!




Etter jetlag og innkjøringsuke på jobben, var det ingenting i veien for å hoppe på blogginga. Macbook: check! Photoshop: check! Lyst: check! Tid: semi-check! Men, vent, hva skjer? Hva er denne svimle, varme fornemmelsen? Hva skjer der baki halsen? *kremt kremt* Oh no! Influensa!




Det er selvsagt ikke mer synd på meg enn på alle de andre som har hatt influensa, det bare føles sånn. Som det nok gjør for hver enkelt av oss. Der røk halvannen uke rett ut av vinduet i en slags tåke av feber og halssmerter og trøtthet uten søvn men med talløse episoder Simpsons og timesvis med lydbok. Hovedsmerten for oss selvstendig næringsdrivende er seff tusenlappene som renner som blod ut av lommeboka for hver dag som detter ut av vinduet... Au! Ævve!




Denne helgen var jeg tilbake på trening for første gang siden jeg ble syk, og på tross av lette luftveis-startvansker og generelt rusk i forgasseren var det helt fantastisk å kjenne kroppen samarbeide, og igjen få kontakt med armer og bein der musklene hadde vært i bruk. Yay! Det beste med sykdom er de dagene rett etterpå der man aktivt setter pris på å ikke være syk. Så i helgen har Snåsakokken og jeg Valentinet oss rolig gjennom dagene, med koselige middager og stulling i heimen. Og nå som dere vet at det er liv i meg selv om det ikke har vært liv på bloggen,  er terskelen for å skrive neste innlegg ikke fullt så høy, og de stakkarne som har sendt melding og lurt på hva som nå engang skjedde med den brudekjolen kan snart få fred i sjela.

God jul, godt nyttår, happy Valentines Day og alle greier til deg! Og her følger videobevis for at det ikke bare er meg det er liv i, men også minst én av pusene:
 
video

fredag 29. august 2014

Gavetips til innflytningsfesten: huslig kake!




Du skal på inflytningsfest, men har ikke helt oversikt over verken stil eller behov i den ferske husholdningen. Ikke har du rukket innom Indiska, Åhléns eller bruktmarkedet heller. Du ser for deg en liten haug potteplanter fra andre festdeltakere, og tenker at det er jo grenser for hvor mange orkideer som får plass i et enkelt hjem. What to do?




Enkelt: envher fest trenger kake. Mye kake er bedre enn lite kake. Folk liker kake. Nyinnflyttede er også folk. Ren logikk, dette. Jeg brukte denne brownieoppskriften, som dobles for langpanne. Så farget jeg litt melisglasur og satte i gang. Hadde ikke rukket å planlegge denne gangen, siden det var en ganske spontan idé å pynte kaken, men for en makronbaker er det iallfall aldri melismangel i heimen! Noen Non-Stop klarte jeg også å spa opp.




Det er alltid kult å vite litt om det nye hjemmet på forhånd, så du kan inkorporere det i pynten. Her var det blant annet snakk om en drøm om hønsehus i hagen (vi får se hvor trivelige/forståelsesfulle naboene viser seg å være), kanskje en fremtidig kosekatt, og dessuten en historie om en nyinnkjøpt utstillingsmodell av en Weber-grill som ble fraktet på trikken og akkurat var på plass i tide til festen.




For min del må det nok litt skjerpings til hva angår fremtidige melis-ansikter. Men brede smil (så brede at de dekker øynene (som seff henger sammen i et slags "uni-eye"), faktisk), er tross alt bedre enn sure miner?

Du hadde vel smilt omtrent så bredt hvis du hadde fått en innflytningskake, tenker jeg? Kanskje en som var enda litt finere enn denne, til og med. Bak en til din nyinnflyttede venn idag! Så kan du heller, dersom du er hypp, komme med en overraskelsesgave på et totalt uforutsigbart senere tidspunkt, etter at du har gjort deg litt kjent med det nye hjemmet og sett deg ut et udekket behov eller noe totalt unyttig (men skikkelig fint)?

*løper til postkassen og ser etter fest-invitasjoner*


lørdag 9. august 2014

Drøm blir til søm


Oh yeah! Dags for å fortelle om det som har foregått på syrommet siden påske, men har vært hemmelig! Alltid spennende med en knaskete hemmelighet, syns nå jeg. Det starter altså med at verdens mest fargerike brud og jeg finner hverandre. Med full forståelse for at kunstneren alltid jobber best med frie tøyler, får jeg følgende retningslinjer: tradisjonelle farger som hvit, sort, rød og lilla er ut. Hun liker friske farger, og har en lang liste over farger hun liker aller best. Kjolen skal ikke være stroppeløs. Og, viktigst av alt, den skal ikke være tradisjonelt "brudete". Alt annet er opp til meg. Hvis hun skulle legge inn et forsiktig ønske, ville det være å ha kunstige blomster involvert på et vis på bystepartiet. Så da gjør jeg det jeg gjør best: går på stoff-shopping, og lar farger og tekstur inspirere meg.




Påsken er full av helligdager, og etter å ha tatt med stoffprøver hjem og fått et forhold til dem, melder seff panikken for at det skal bli utsolgt seg. Dreven stoffavhengig som jeg er, har jeg allerede forhørt meg i butikken om hvor mye som er igjen av favorittene. Og det er selvsagt et teksturert knallgrønt stoff som får hendene til å klamme seg til. Når rullen på 12 meter er tom, har de ikke mer. Min tillitsfulle brud gir meg klarsignal til å fyke til stoffbutikken en halvtime før stengetid på påskeaften, selv om hun ikke har kjent på prøvene eller sett dem. Men vi junkies kjenner vårt stoff, og med fulle stoffposer legger jeg meg med et smil den kvelden, og tar flytende meter på meter i turkis og grønt og jade med meg inn i drømmen.




Det er ikke alltid man vet hva en drøm kan komme opp med, men jommen om jeg ikke visste hvordan det skulle bli da jeg våknet. Ingen av oss kunne forutsett akkurat denne ideen. Jeg var heller ikke helt sikker på at min vakre brud skulle tørre. "Utradisjonell" var bare fornavnet, hvis denne ideen skulle realiseres. Men moro! Jeg syns alltid det er et godt tegn at jeg ler høyt under en slik planlegging. Heldigvis for meg har denne fortreffelige brud humor også, og mente at disse frie tøylene virkelig førte i en retning hun likte. Yeah!




På syrommet mitt er det orden i kaoset. Noe ligger fremme, noe i sirlig merkede bokser og skuffer. Over år samler jeg stadig på ting jeg vil kunne få bruk for i syprosjekter. De kan ligge i måneder eller år og vente på å realisere sitt fulle potensial. Også hender det jeg må ut og lete etter konkrete ting etter at ideen er på plass. I dette tilfellet tok jeg først en runde i boksene merket "veggteppe" og "blomster". Så bega jeg meg, igjen lykkelig "autorisert", ut på Finn.no for å finne noe så sært som en...




 ...babygym! Jepp, du leser riktig. På Finn.no selges brukte babygymmer med mummitrolltema for 250-400 per stykk. Etter litt av den vanlige om-en og men-en, fikk jeg til en deal med en dame på en gård i Vestby, og jeg fikk meg en (nesten) gratis landsens sightseeing idet jeg køla rundt i bilen min uten GPS og med en dame på telefon som ikke akkurat var god på å forklare vei. I ekte gjenbruksånd klippet jeg av samtlige mummirelaterte figurer, og donerte selve "babyliggeflaten" til kattene, som har konvertert den til en finfin hule-seng under en stol i stua.


Heldigvis er det iiiiingen som ser at det ligger noen under der. Makrell oppfører seg som en god hund, og tar med seg pinnen sin. Der er den garantert trygg!




Selv etter å ha spadd opp samtlige blomster jeg hadde fra før, følte jeg at det var noe som manglet, og røk på en IKEA-smell. Mye bra på det kunstige blomstermarkedet nå, det skal sies.




Med utstyret i orden, er det på tide å snuse mer på stoffene, og lage en mer konkret slagplan...




Vel, de som snuser mest her i heimen er nå engang pusene. De fikk være med så lenge det var snakk om å konstruere mønster. Ikke så krise om det crappy bomullelerretet har et lite hull eller tre. Nyt øyeblikket mens det varer, Makrell, du er tidsnok kastet på huet og ræva ut av syrommet, og får ikke stikke nesa inn der før langt uti juli.


Hun er nå søt, da, der hun krøller til alt gang på gang. Min egen feil at jeg syns det er litt koselig også.






Med alle blomster og verdens feteste grønne stoff på plass, behøver man ikke være Einstein for å skjønne at min idé har med natur og vekster å gjøre. Sleng på babygymmen fra Finn, og du kan resonnere deg frem til at jeg muligens tenker litt på Mummidalen også. Så: da er det ikke annet å gjøre enn å begynne i en ende, og lage seg et giga-blad:


Wow! Et brude-blad! Hva skal vi med det? Hvor passer Mummifigurene inn? Hæ? Hæ?

Fortsettelse følger i del II...

fredag 8. august 2014

Intensiv sommer/sommer på intensiven

Trafikk funker best når folk konser. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å gnure på vår noe annerledes sommer her på bloggen. Men nå har sannsynlighetsberegnerne tatt ferie (eller de er på fylla), og nå på onsdag skjedde det altså at trafikant nummer to i vår to-persons husholdning ble påkjørt bakfra i et lyskryss, stillestående på rødt lys. Begge innenfor en tidsramme på tre og en halv uke.


Vi spoler tilbake, til midt i juli, sommervarm Oslo. Snåsakokken har vært på Huk og badet, og kjører motorsykkel hjem. Et lyskryss ved et fotgjengerfelt bytter til rødt, og han stopper. Bak ham kommer en ung kvinnelig lege, som spiser is i varmen. Med mobilen i andre hånda blir det nok for mye å konsentrere seg om, og hun kan ikke ha sett opp i det hele tatt før hun treffer Snåsakokken og sykkelen hans, og det smeller. Han kikket bak i speilet da han stoppet, 10 sekunder før det traff. Da var hun 150 meter eller så bak ham. På hele denne distansen får hun verken med seg at det er rødt lys, eller at det er noen foran henne. Det kunne gått en barnehage over det fotgjengerfeltet. Eller en gammel dame med rullator. Hun kunne vært instant drapskvinne.


Mellom gjøremål på jobb ser jeg at jeg har fått et tapt anrop fra Ullevål sykehus. Stresser ikke med det, tenker det handler om noe som har med helt andre ting å gjøre. Neste pause har jeg tapt anrop fra Snåsakokken. Han ringer aldri når jeg jobber, men sender sms. Jeg ringer tilbake umiddelbart. Han er på intensiven. Jeg utsetter mesteparten av arbeidet som gjenstår til senere, og tar buss til sykehuset. Kommer inn i et rom der han ligger, full av ledninger, og med nakkekrave, og ser ut som han skal dø hvert øyeblikk. Nå viser det seg raskt at han ikke skal det, det er bare all sjekking av alle organer og rygg og hode og armer og bein som ser ganske drøy ut sammenlagt. Han får kompliment fra sykepleierne for posen på siden, som viser at han har drukket nok vann i varmen på stranda. 


Etter mye kartlegging over natta og på formiddagen, er det klart at Snåsakokken er heldig og har milten og annen innmat i behold, om enn noe ømt og forslått. Tre ribbein er brukket, og han er ganske stusselig i formen. Sliter med å snakke, å puste. Hoste, hikke, rape, le - helt uaktuelt. På Ullevål vil de beholde ham i en ukes tid. Men Snåsakokken, vår huskjære krabat, sniker seg hjem i et halvgodt øyeblikk. Og så, i Sykepleier Kaniitas Toppløse Syke- og Systue, blir han verre igjen. Og verre.

Vi får endelig bruk for en av de styggeste duppedittene vi har, som aldri aldri ville havnet på bloggen uten denne sære hendelsen: souvenir-bjella fra Singapore. En reisepresang vi har hatt mang en diskusjon om, men som alltid har reddet seg gjennom kasterundene. "Ska'kke værra pent, ska' værra praktisk" er Snåsakokkens motto (vel, et av mange).


Kort fortalt ble sommerens planlagte motorsykkelutflukter selvsagt ikke noe av, og sykestueaktiviteten her hjemme ble såpass krevende at det meste som skulle gjøres ble forsinket, og hverdagen ganske så begrenset. De fleste superheite Oslosommerdagene ble tilbragt innendørs, med Tour de France surrende på TV, Snåsakokken installert på daybeden, og en sprettball av en Kaniita surrende mellom et badstuvarmt syrom, pasienten, katter og ærend. Selv med de to siste bordviftene fra Jernia, var det ikke mulig å beholde klærne på her hjemme, så det er mulig naboene koste seg litt ekstra disse dagene. Sannsynligvis var vi de eneste som var inne uansett, naboene var vel på stranda eller på motorsykkelferie...


Pleier Kaniita måtte frem med de ekstra spenstige pillene fra USA, det var mye smerte involvert, og utrolig stusselig å se på uten å kunne gjøre noe fra eller til. Bittesmå ting som ingen tenker over til daglig, ble store. Et host eller et rap kunne ta et par-tre timer å komme seg etter. Men sakte sakte gikk det bedre, og bjella kunne pensjoneres. Vi gikk rolig ut og matet endene sammen. Et høydepunkt. Endene syntes det var like stort som oss, denne sommeren har de nok ikke blitt prioritert av strandhungrige byboere. Noen dager etter satte vi Snåsakokken i en justerbar stol i kolonihagen til gode venner - en finfin avveksling fra daybeden (selv om den er både fin og behagelig). Motorsykkelen ble sendt til midlertidig reparasjon så den er kjørbar resten av sesongen, og får heller glede seg til skikkelig reparasjon til vinteren. Så gjenstår bare at sjåføren er i form til å nyte den.


Sjåfør to, som altså er meg, har altså ikke fått kjørt langtur, men har fått desto flere svippturer. Med kattesand i sideveska suser jeg avgårde fra Storo senter, tøffing som jeg er. Sykkel til trening. Sykkel til jobb. Sykkel for å hente kontaktlinser, og for å besøke venner. Praktisk.

Men så er jeg altså en dag i dette praktiske hjørnet og kjører motorsykkel hjem fra legen. Sola er litt i varmeste laget for skinnjakka hver gang jeg står i lyskryss og venter på grønt. Jeg har hatt en grønn bølge det siste strekket på ring 2, og irriterer meg over en dust foran meg som tydeligvis ikke vet hvor han skal, og ligger i feil fil, smeller på et blinklys, og køler det til så han kommer seg over på overmodent gult lys. Ikke noe problem, jeg har allerede skjønt at jeg må vente på neste lys, har ikke dårlig tid. Stopper for rødt. Venter. Bang! Sykkelen skrenser bortover veien. Jeg hopper på et vis, litt sidelengs-opp-ned-bak-frem. Hører at jeg hyler, men mer sånn skvette-hyl enn krise-hyl. Jeg lander på huk-ish. Reiser meg. Skrur av tenningen. Snur meg idet en fyr kommer bakfra og hjelper med å rette opp sykkelen. Taxisjåfør, gitt. Skulle du sett. Han forbanner bilen som kjørte foran meg, han jeg allerede hadde avskrevet. Det er tydelig at det var så vanskelig for ham å omstille seg fra at han så for seg å komme seg med akkurat det grønne lyset, at han rett og slett bare gjennomførte planen uavhengig av at jeg sto i veien, og at lyset var blodrødt allerede. Ingen unnskyldning eller innsikt i at han selv nå nettopp gjorde seg til en mye større idiot enn han foran. Jeg tenker tilbake på hendelsen som forandret så veldig på sommeren vår under fire uker tidligere, og er i det minste takknemlig for at denne iditoten forsøkte å bremse.


To damer er sjokkerte taxikunder i baksetet, og vi slår av en prat mens sjåføren ringer etter ny bil til dem. Vi undrer oss sammen over hva som har skjedd med Oslotrafikken, med bilførere generelt, og med hensynet til andre. Og ikke minst: hva skjedde med å skulle overholde et regelverk som jo er så klart og tydelig at det ikke skulle være rakettvitenskap akkurat?


Hver gang jeg kjører bil eller motorsykkel, og noe sjeldnere som fotgjenger eller når jeg sitter på bussen, ser jeg trafikanter som kjører så farlig at det kun er fordi trafikantene rundt dem hjelper til med å avverge ulykker at det ikke går galt. De får stort sett ikke med seg situasjonene engang, ser det ut til, oppslukt som de er i alt annet enn å kjøre bil. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen en sjåfør som driver med telefon eller spiser pølse eller legger sminke. Vingling mellom filer, svingning i fart på de merkeligste måter, plutselige stanser og merkelig eller ingen bruk av blinklys - og nå altså påkjørsler og kjøring på rødt lys i samme slengen.


Vi har hatt en fin sommer vi, altså. Tilpasset oss så godt vi kan og hatt det hyggelig med små ting. Som nevnt her tidligere har jeg hatt et spennende prosjekt på gang på syrommet, blant annet. Laget noe god mat. Lest bok. Men folka som driver med telefon og andre ting i bilen kunne jo, i to sekunder mellom alle sekundene de tenker på seg selv, tenke på at ringvirkningene kan bli store nok selv om de ikke ender opp med å drepe dem de kjører på. Det må være lov å be om en liten skjerpings, vel?

Er du oppmerksom når du kjører? Er vennene dine det? Familien?

Neste mulighet for lengre motorsykkeltur enn en helg blir for oss neste sommer. I mellomtiden har vi i det minste tegnet livsforsikring.