På Hawaii møtte jeg en super glassblåser (nevnt tidligere i dette innlegget) som blant annet var superinteressert i samisk kultur og hadde en livsdrøm om Finnmarksvidda. Vi diskuterte amerikansk og norsk helsetjeneste, og politiske systemer. Krig og fred. Og gekkoer. En sånn fyr fikk jeg automatisk lyst til å støtte økonomisk, hvordan skal han ellers komme seg til Finnmarksvidda? Det hjalp selvfølgelig også på at han lagde de vakreste glasskunstgjenstander. Så jeg gikk bananas og kjøpte halve sjappa.
To gekkoer var blant tingene som fikk være med hjem, og ble installert midt i alt det hvite på veggen over dagsengen. Instant happyfølelse! Dessverre gikk den grønne gekkoen på en kombinert katte-/klumsesmell, da jeg etter at katten rev ham ned prøvde å henge ham opp igjen, og han gikk i gulvet og knuste. Han står nå på venteliste hos Snåsakokkens Superlimklinikk. I mellomtiden holder den hvite og røde gekkoen fortet så godt han kan.
En spansk gammel portluke (kjøpt på Finn, selvsagt) holder gekkoen med selskap, sammen med et speil jeg har hatt i evigheter.
Jeg var egentlig halvveis på vei til å spiffe opp veggen ytterligere, men på uventet vis tok jeg meg selv i nakken og tenkte "less er kanskje more? I det minste sånn innimellom? Eller til jeg ombestemmer meg?". Og sånn ble det altså. Inntil videre.
Yummy yummy, gamle ting! Vurderer å lage en billedbakgrunn jeg kan montere bak jerngitteret sånn at man får seg en overraskelse når man åpner døra. Foreløpig har jeg ikke klart å velge mellom bilder av folk vi er glade i og et enkelt naturbilde. Hem hem, de harde beslutninger som skal tas i et hjem!
Hva sier gekkoen, forresten? Vi hadde en på rommet det ene stedet vi bodde, han likte kaffe, og vi kalte ham Gordon. Men han var av den stille typen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar