Kaniitas klandestine kanelkalas - ninja style

En heeelt vanlig kveld på kjøkkenet på Bjølsen: Kaniita: "jeg skal legge opp desserten, har vi nebbtang?" Snåsakokken: "i den minste verktøykassa". Kaniita: "ok, takk!" Deretter følger ukontrollerte latterutbrudd underveis, før desserten er servert. Ja til å leke med maten!

På menyen: hermetiserte plommer (som jeg kjøpte på Matstreif), kanel- og stjerneanisparfait basert på samme oppskrift som jeg iskremet meg frem til HER, og en kanelmakron med plomme- og sitronfyll, sånn bare for å gni senhøsten inn skikkelig, og lade opp litt til jul i samme slengen. Det skal sies at jeg også lett får julestemning av å dra frem pepperkakeformene, selv om rett skal være rett, og de jo strengt tatt er helårsformer... Ikke sant? Det er faktisk kun noen år siden jeg stekte juletreformet makrell midt i juli (og nå kan jeg i tillegg gi meg selv pokal og rosett i NM i digresjoner, merker jeg).

Med nebbtang og et kar med skikkelig varmt vann, gikk det rimelig greit å stikke ut parfaitfigurer. Formen sank ned noen gode millimetre etter hver oppvarming, og var lett å få tak på. Liten irriterende tabbe å ikke ha kjølt ned tallerknene, selvfølgelig, men det går an å leve med (og skjerpe seg til neste gang).

Makronene var en improvisert affære, så jeg måtte bruke det jeg hadde i huset. Egentlig bestemte jeg meg for å lage dem mest fordi jeg måtte bruke opp eggehvitene som var til overs etter parfaiten. "Å nei, makroner nå igjen!", liksom. Men, men, det er jo ikke det verste man kan ta seg til hvis alternativet er å kaste fullt funksjonelle eggehviter?

Jeg kjørte grunnoppskrift med italiensk marengs, den samme som jeg brukte HER, men tilsatte tre teskjeer kanel i røra. Som base for fyllet laget jeg en hvit sjokoladeganache (forklarer det sånn omtrentlig HER) som jeg smaksatte med økologisk plommesyltetøy, sitronskall og sitronsaft til det ble ganske syrlig. Fremgangsmåten her var også delvis satt ut fra hva jeg hadde i kjøleskapet etter parfaiten. Hvis jeg hadde hatt flere eggeplommer, hadde jeg nok gått for en plomme- og sitroncurd istedet, det skal prøves ved anledning...

Det kuleste med å lage makroner som tilbehør til en dessert, er seff at man får skikkelig mange til overs som kan nytes i uka etter, og at de bare blir bedre og bedre etterhvert som smakene blander seg der de står i kjøleskapet i boksen sin. Som jeg har nevnt tidligere er makroner en ypperlig liten presang eller oppmerksomhet, og jeg har enda ikke møtt noen som ikke har blitt veldig glade for å få seg en liten boks/pose sånn ut av det blå... Eller så har de supre pokerfjes alle sammen. Den eneste jeg kjenner som er erklært makron-nøytral, helt på grensen til makronfiendtlig, er Snåsakokken. Men disse syntes han passet til desserten, i det minste. Touché!