Heiteste dama i by'n

I serien "ull er gull", kan jeg jo vise dere mitt til nå hardeste skyts mot Kong Vinter. Når det er helt hvitt der ute og den kalde, sure vinden fyker, og sniker seg inn i alle kriker og kroker og kjøler deg helt inn til beinet - da liker jeg å være en knall rød (og veldig veldig varm) prikk i det hvite. Da lar jeg alle andre være igjen utenfor, og pakker meg fint inn i min lille glovarme boble, som altså er denne røde vinterkåpen. Mitt vintermestrings-mesterstykke.

Vi snakker altså dobbel ull med fôr, og en konstruksjon der hetten kan festes så den stenger alt surt vær helt ute. Briller-i-snøføyk-testen er passert. Vått-hår-testen bestått med glans og gullstjerne. Og ikke minst: hvis jeg trekker den godt ned, får jeg være helt i fred hvis jeg vil.

Denne kåpen er så varm at jeg fortsatt har litt å gå på, nemlig å ta på genser under og ekstra ullstilongs. Hah! Selv på de sureste dagene, har det til nå holdt fint med én "enhet" på overkroppen. Inne fra min lune hule ser jeg omtrent slik ut på verden:

Jeg ser ofte bort på dem med jakker som slutter rett under rumpa, eller (Gud forby) rett over rumpa, og skjønner ikke helt poenget med å ikke kjøre fotsidt når det nå engang er vinter og greier. Nå skal det sies at jeg nok har en over gjennomsnittet kald rumpe, men likevel...

Prikken over ullen er seff gode, varme, koselige votter! Mine gode venner er med gjennom vinteren, og sammen med det røde lyser de opp i et hvitt Oslo.

Prikken over prikken, er nok alle de lengtende blikkene jeg får fra barn rundt omkring. Og spontan latter på bussen (også fra de voksne). Tror nok det er en og annen misunnelig voksen der ute også, men de skjuler det bedre. Men med den røde kåpen er det ingen sperrer, og mange skulle ønske de hadde en like varm (og rød) kåpe - sånn er det å være den heiteste dama i by'n.

Veksel-eremitten er på vei ut av juleskallet

Godt nyttår, da dere! Litt sent, men i år som i fjor tok jeg meg en god og lang ferie både fra vinter'n og fra internett.

Tre uker i vakre Cadiz i Spania gjorde godt for en litt pjusk kropp. Også er det det litt pjuske hodet som alltid har vegring mot å "melde seg på" verden igjen, og kjenner at livet uten internett har vært så rolig og harmonisk at det tar minst et par uker etter hjemkomst før nesa stikkes forsiktig inn på Facebook, aviser og blogger jeg liker. Forsiktig, forsiktig...

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe! For med en så god og lang nettpause, er det klart at det er en hel haug med ting jeg brenner etter å dele med dere. Jippi! Men vær litt tålmodig, er du snill, mens jeg rister av meg rusten, tøyer knirkete tastaturfingre, og til slutt finner "grooven" min igjen her på bloggen.

2014 skal bli så bra! Å, SÅ bra det skal bli! Det skal sikkert bli litt kjipt også, det skulle tatt seg ut hvis det ikke ble det, men mye moro venter i svingene, og det er kjærlighet bak hvert tre.

Har du noen spennende planer på lur i år?

Jul i stua

Jingle bells! Jingle bells! Og hei hvor det går, her pyntes og jules det i forrykende tempo! Med årgangsjulesanger på og idag også med begges familier i hus, pipes julen inn (heter det fremdeles "pipe" selv om gjøken sier "ko-ko"?). Hadde egentlig tenkt til å slenge meg med i desemberutfordringen til NIB, men var litt for treig i avtrekkeren og ble istedet fanget i den gode stemningen - et av mange luksusproblemer her hjemme.

Gjøkuret fikk seg en liten make-over, og viste seg å være et ypperlig midtpunkt for hengende dyr og kuler. Når gjøken starter, får julepynten virkelig bein å gå på, og fyker nedover i forrykende reinsdyrtempo...

Statuett-mannen tok på julestasen, og øvde på slipsknute i en liten evighet før han sa seg fornøyd. Vi kan nyte synet av nisselua både forfra og bakfra, slik er det med velplasserte speil.

Julekuler og minidiscokuler fungerer perfekt sammen! Det ble litt sånn kombimetallhkjørnet, dette, med kobberlampen og både gull- og sølvkuler.

Julestjernen står seff på et kattesikkert sted, det er visst en hel del av juleplantene som er giftige for katter, og med slike beiteglade puser som Melis og Makrell tar vi ingen sjanser.

Hver lille nøkkel og utstikker brukes til å henge opp et lite juledyr eller en fin kule. Selv elefanten slapp ikke unna nå i adventstiden, og måtte finne seg i å få en julekatt i snabelen. Tror han egentlig syns det er litt koselig...

På Til Bords fikk jeg kjøpt de siste fire lilla lysene de hadde. Har fått med meg at det har vært en slags tørkesituasjon hva angår lilla stearinlys, og at noen mener at vi bør penses over på andre farger enn lilla. Men en pensjonistspire som meg er vond å vende, og tviholder på tradisjonen. Nå gjenstår bare å huske å tenne dem på disse søndagene...

Det er ikke bare stearinlysene som juler seg til her i stua, selv Kartell-lampa fikk seg en ekstra høytidsspiff med et par supre juledyr. Høyt henger de, glade er de! *Så glad er de, så glad er deeee, de svinger seg i kretsen og neeeeei-er og buuu-kker!*

Det juler seg til

Det er ikke så lett å henge med i svingene alltid, når nærbutikken ligger litt bak i løypa. Men for noen få dager siden byttet de ut sommerplakatene med noen med bilder av pepperkaker på, og da var det på tide å ta hintet og hoppe rett inn i advent.

(Ja: disse bildene var fra slutten av november). Heldigvis kan vi alltid stole på tabloidene i slike tvilstilfeller, og om de ikke innfrir har vi alltids julemarsipanen...

Så! Bare å brette opp ermene, altså, og spa opp "juleposen" fra boden. Der er det mye rart, og Snåsakokken er helt konsekvent på at det ikke er lov å åpne den engang før 1. desember. Men når kalenderen faktisk skulle være ferdig i god tid før 1. desember, snek jeg ut kalenderjuletreet mamma sydde til meg i min glade fjortistid. Og lukket lengselsfullt posen igjen enn så lenge, til sukk fra små reinsdyr og engler og kuler.

Det er egentlig så enkelt at det blir ekstra genialt, dette 3D-treet. Små ringer er festet på to av sidene, slik at pakkene som festes i dem gjør at treet står stødig som et...vel...tre. Forutsatt at du er over middels gjennomtenkt når du velger ut hvilke pakker som festes hvor, vel og merke.

Årets pakker er nesten utelukkende fra vår rimelige venn av en butikk, TGR. Hurra for små morosaker, en hel del nyttigsaker, og den påkrevde andel snop! Fordelen med denne butikken er også at man alltid ender opp med å kjøpe minst en ting man ikke trengte også, og at det sjelden koster mer enn 20-30 spenn. I år ble denne utskeielsen en flott flamingohatt som Snåsakokken kan bruke på scenen når han spiller konsert med bandet sitt.

...Ved nærmere ettertanke går nok ikke flamingohatten i "ikke-trenger-kategorien" likevel. Får stikke innom der en annen dag og ta en kikk...

Det var kos å kjenne julestemningen sige på mens jeg satt der med de små pakkene, umedgjørlige teipbiter og julemusikken på. Men det ville jo ikke vært noen overraskelse for meg å åpne pakker jeg selv har kjøpt og pakket inn? Og Snåsakokken er definert motstander av kalendere for folk som ikke er hjemme hele adventstiden (som vil si oss). Nei, treet tok seg en tur i posten til en god venninne. Da blir det overraskelse hver dag. Så fremt ikke hunden hennes spiser det opp, da, han spiser det aller meste.

Ble det kalender på deg i år, da? 

Aldri så galt at det ikke er godt for noe

...og denne gangen ble det kjempegodt! I bloggenes verden er det lett å anta at folk lykkes med bakst og hus og hjem på heltid, men de gjør ikke det. Og hva er "å lykkes" uansett? Heldigvis har jeg valgt å innvilge meg selv og alle andre en riktig generøs "knotekvote".

Jeg klumser og feiler ofte - like a pro (se HER for eksempel). Og noen ganger (men ikke alltid, altså, tro meg) blir resultatet av feilen at jeg finner ut noe helt nytt, kanskje noe jeg aldri hadde villet prøve ut med vilje fordi jeg tenkte at det ville blitt mislykket. Som denne gangen, da jeg glemte å putte sukker i røra til bjørnebærmuffins...

Det var i det jeg hadde helt røre oppi alle formene, at jeg slikket bort litt røre fra en skje, og med én gang merket at det ikke var et gram sukker i den. Oh no! I utgangspunktet var det meningen at disse skulle være sunne, altså, og de var ellers proppfulle av grove melsorter, vaniljekesam, egg og bjørnebær (grunnoppskrift omtrent som HER, men altså totalt uten sukker, og med 4 dl oppdelte bjørnebær jeg hadde kjøpt på tilbud på grønnsakssjappa, og med vanilje istedenfor kardemomme, og med noen hakkede pistasjnøtter sånn for sikkerhets skyld). De skulle bare ikke være så sunne at de ikke smakte godt... Den spontane nødløsningen ble å drysse demerarasukker på toppen, sette dem i ovnen, og håpe på det beste.

Ut av ovnen, klar for smak, og hva skjer? De er supergode! Bærene var akkurat søte nok til at de tok støyten. Og den lille crispy sukkerskorpen på toppen var krønsjegod! Woho, en genuint sunn liten snack, saftig og mettende. Jeg liker dem som de er, eller delt i to med en klatt vaniljekesam, sitroncurd eller blåmuggost på...

Det er ikke sukker alt som glitrer, altså. Selv for oss dessertvrak. Hurra for feil, klumsing og knotekvoter til folket!