Jeg var nok ikke det eneste barnet på 80-tallet som var fascinert over sånne kuler som man kunne riste så det snødde inni. Juletema, eventyrtema, souvenir fra en eller annen by et familiemedlem hadde besøkt - magien var alltid den samme. Og det var nettopp følelsen av noe magisk som grep meg her om dagen, på Nille av alle steder...
Det var egentlig fascinerende nok at denne kulen hadde et maritimt tema. Perfekt som pauseunderholdning for dem som har vært på vårt underholdende toalett flere ganger, tenkte jeg. Men det var da jeg skjønte at det faktisk er en sprettball, at jeg følte jeg var 8 år igjen. Hallo? En snøkule som spretter!?! Teknologien nu til dags kjenner virkelig ingen grenser. Ballen måtte bli med hjem.
Ballen fikk prøve seg som katteleke, og fungerte da best mens den lå i ro. Når den spretter lager den ganske bra med lyd, så den ble nok hakket for skummel for mine pinglepuser. Men fascinerende å se på, det var'n!
Lyden gjør også at Snåsakokken mener at spretting innendørs kun bør skje ved spesielle anledninger, han driver nemlig og skal ta hensyn til naboene og greier. Tsk, tsk. Jeg, derimot, mener jo at en sprettball ikke akkurat er et slagbor, og at et og annet nabosprett må kunne aksepteres. Ja, ja, når jeg er hjemme alene vet vi alle hva som skjer.
Det er som da jeg var liten: det er når ulike typer lys skinner gjennom snødrysset at kulen virkelig kommer til liv. Jeg er glad jeg tydeligvis aldri blir for gammel til å kjenne følelsen av kribling i magen når jeg ser noe som er vakkert og litt magisk samtidig.
Sprett! *tihi!* Sprett! *tihi!* Sprett! *tihi!*
Nille har plutselig fått litt cred hos meg, kjenner jeg. Den satt langt inne, men man skal altså aldri si aldri...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar