Prismeparty!

Lysekroner er snaskete namnam! Jeg kunne selvfølgelig ha lagt meg ned og grått over at det er lavt under taket her. Drømme-kronen får nok aldri plass, dessverre... Men jeg gjør som jeg pleier: finner en vei rundt.

Etter å ha montert den lysekronen noen kanskje husker fra skapet, fikk jeg blod på tann, og gikk til innkjøp av et prismevidunder jeg har siklet på i et halvt års tid.

Den er fra en butikk rett nedi gata, så dette er kortreiste supermiljøvennlige greier. En slags plafond-lysekrone (de har sikkert et eget og mer fancy navn allerede, men ikke vet jeg hva det er) altså, som kombinerer det beste fra to verdener! Den praktiske taknærheten til de ofte så stygge plafondlampene, og den deilige skinne-blinke-dinglende kvaliteten til lysekronene. Ooooooh!

Stor beklagelse til de foto-rigide, forresten. Man skal visstnok egentlig ikke fotografere lamper med lyset på, men hvis jeg hadde skrudd av her hadde det blitt kliss mørkt som om natten.

Dessuten syns en av mine favorittkvaliteter ved lampen best når lyset er på: det er speil øverst, så pærene reflekteres! Hurra for dobbelt så mye lys!

...selv med dobbelt så mye lys, er det fremdeles bittelitt mørkt i gangen vår. Drømmen hadde vært dagslys. Bare litt dagslys. Men hvor det skulle komme fra er neimen ikke godt å si. Den som venter og ser får (kanskje) se om jeg får satt en litt halvcrazy plan ut i live om et år eller to (donasjoner mottas med takk).

Seeee! Det er lett å bli blendet av bling...

Ingen vits i å stoppe når grooven er funnet. Mon tro om ikke jeg klarte å snike inn en aldri så liten krone til?

Mission accomplished!

Ting som henger litt vel langt ned kan selvfølgelig henges der man ikke går uansett. Så slipper vi klumsekopper (som også har klumser i familien) å slå oss i panna eller bakhodet rett som det er.

Like innenfor døra på syrommet fant jeg en slags lysekronesnikplass i et hjørne...Ok, så lette jeg godt også, da, det skal sies. Jeg kunne nok ha blitt ferska i å drasse lysekronen rundt i alle rom sammen med en krakk, med granskende blikk og skjev munn. Heldigvis var jeg alene hjemme.

Alle vinkler gir bittelitt forskjellig inntrykk, og med ulike typer lys i tillegg oppfører jeg meg som et annet rådyr... Ooooooh...

Jeg har i det minste forståelse for at ikke alle er enige med meg, eller blir like lett blendet av bling. De som er totalt uinteresserte anbefales å slutte å lese nå for å unngå total overload.

Ikke det, nei? Du er vel litt interessert likevel, da.