Kaniita goes nuts

Eksperimentene vil ingen ende ta, og dere er dessverre stuck med...nemlig: nok et innlegg om makroner! Akk. Det er lov til å la være å lese, altså, men jeg bruker bloggen blant annet som oppskriftsbok og huskeliste for meg selv, og hvis jeg ikke skriver ned de ulike kombinasjonene er det lett å gå i surr.

De som har fulgt med i timen vet altså at pistasjekseperimentet gikk over all forventning. Ingenting i veien, da, for å forsøke andre nøttevarianter?

La meg introdusere: Dr. Peanøtt! Frk. Valnøtt! Hr. Hasselnøtt! Og sist men ikke minst: en ønskereprise med Prof. Pistasj! Yeah! For anledningen er alle malt opp til anvendelig "mel".

Med fire ulike varianter er det greit å ha samlebåndsrutinen på plass. Alt måles opp, siktes og preppes å forhånd. Uante mengder eggehviter skilles fra sine plommer, og skal plutselig regnes i gram.

Alt som skal være romtemperert, har fått kose seg på kjøkkenbordet i timesvis...

Det er altså ikke måte på utforskningstrang om dagen! Jeg fikk nemlig behov for å endelig endelig forsøke en røre basert på såkalt italiensk marengs istedenfor den litt enklere røra jeg har pleid å lage. Mange ting å passe på, så å ta bilder underveis ble nedprioritert skikkelig.

Oppskriften jeg brukte som utgangspunkt finner du her. Den var uproblematisk å få til, særlig etter at jeg gjeninnførte tradisjonen med en liten dæsj sitronsaft og litt salt i eggehviten for å få den i gang helt på starten. Smaken blir noe søtere enn jeg er vant til, men konsistensen og overflaten på makronene ble glatt og fortreffelig.  Jeg justerte hver enkelt røre avhengig av hva jeg ønsket meg. De fire ble som følger:

Gul: 100g av mandelmelet byttet ut med hasselnøttmel. Safran i røra (mal i morter først). Fyll: sitron (samme som jeg lagde her).

Brun: 100g av mandelmelet byttet ut med valnøttmel. Kakao i røra (siktet). Fyll: sjokolade-, espresso- og Kahlua-ganache (fløte, mørk sjokolade, enkel espresso, ca to ss Kahlualikør, ca 2 ss smør).

"Bleik": 100g av mandelmelet byttet ut med peanøttmel. Fyll: karamellfyll som egentlig er en kakeglasur jeg bruker på ninjabrownies, bittelitt maldonsalt på fyll-klumpen før makronen presses sammen.

Grønn: 100g av mandelmelet byttet ut med pistasjmel. Grønn konditorfarge. Fyll: bringebær- og hvit sjokolade-ganache (omtrent som her, men med friske bær most med stavmikser).

Det er ikke sånn at jeg er i ferd med å skli over til å bli bakeblogg, altså, jeg lover. Men det er noe med sommer og sol som gjør at lysten til å fikse og trikse og støve og male innendørs ikke akkurat tar av. Prosjekter nå bør helst kunne tas med ut, eller være små (sånn som baking). Makroner kan i og for seg også tas med ut etter man har bakt dem, så selv om det blir varmt og klamt på kjøkkenet når det står på kan man tidsnok hoppe tilbake til "Summer Appreciation Mode". Yeah!

Det er moro å ta bilde av makroner, de er fotogene jævler. En av grunnene til at jeg liker dem så godt er at de ser så bra ut. Det at smaksmulighetene er uendelige, er seff også kult. Lurer på hvor lang tid det tar før jeg blir lei. Kanskje jeg heller slenger meg på trendbølgen og prøver meg på "cronuts", en krysning mellom croissant og donut som visstnok er hipt og trendy i New York om dagen? Eller kanskje ikke.

Den definitive vinner i denne omgang (slik jeg ser det, husk at dette er subjektivt, og at alle smakene har fått gode skussmål fra dem som har smakt) var peanøtt/salt karamell. Fordi karamellen er litt fastere enn de andre fyllene, holdt selve peanøttmakronen seg delvis crunchy, noe som passet godt til smaken. Denne makronen var faktisk så god at jeg var litt misunnelig på meg selv som kom på den.

Safran og sitron er forøvrig en kick-ass kombo. Oooooh!