Epler til besvær - epler til begjær

Jadda. Har allerede vært inne på min leie tendens til å miste ting i bakken og klumse på andre vis. Min trofaste MacBook (vel, det er vel kanskje å ta litt hardt i, vi har hatt samlivsproblemer over tid for å være helt ærlig) avgikk stille ved døden her om dagen. Det viste seg at gjentatte harde møter med asfalten ikke falt i smak. Nuvel.

Jeg utsatte den unngåelige turen til Eplehuset og haltet videre med epleskrotten såpass lenge at jeg til slutt var bekymret for hvorvidt jeg skulle ha noe hår igjen på hodet. Så. U. Horvelig. Tregt. Kan. Det. Gå. At. En. Hver. Ville. Gått. På. Veggen. Ikke rart det skortet på innleggshyppigheten her på bloggen... Aaaargh!

Men denne uken tok jeg til fornuft...

Oooh! Hva skjuler seg i posen, mon tro? Kan det være en:

 Å, neida.  Det er en *mac-oppstartslyd* sånn:

It shall be my squishy! Foreløpig har jeg kalt den Kaniitas Kompis, siden det er det jeg tenkte den skulle være. Håper på et selvoppfyllende profeti der, og knirkefrie dager der vi aldri krangler med hverandre...

Eplefolka har forstått at det enkle ofte er det beste:

Og vips: dette innlegget er skrevet på deilig ferskt tastatur, med kult lys opp bak tastene og greier! Nesten en rånemaskin, dette... Fornøyd så langt! Har feiret ved å gi de stakkars overlevende på terrassen noen nye kompiser.

De vegghengte kurvene var på salg på Indiska, og passer perfekt til terrassemøblene som enda ikke har blitt vist her i all sin prakt. Oooh, her blir det litt å catche opp med etter sommer'n!

Denne siste planten, som jeg ikke vet hva heter engang, viste seg å minne om denne:

Selv med fint vær, og passe med vann, og mykt tilsnakk, og lett kos, driver den og visner på meg. Har du hørt på maken?