To pensjonist or not to pensjonist?

Det har vært litt labert her på bloggen i det siste. Blame it on love, sier nå jeg. Folk driver nemlig og gifter seg over en lav sko, både i innland og utland. Som forlover har jeg til og med arrangert utdrikningslag siden sist, og i et roteflyttehus som dette tok forberedelsene litt ekstra tid... Moro ble det lell! Og et aldri så lite interiørfokus oppi det hele. Selv i løpet av en bryllupshelg i Riga, var det inntrykk å plukke opp. Den som venter får se!

Men først er det dags med en liten oppdatering. Det viser seg nemlig at pensjonistfaktoren i leiligheten øker drastisk...

Både Snåsakokken og jeg er oppvokst i møblerte hjem. Forkjærligheten for "skikkelige" møbler som oser litt av fordums kvalitet og prakt, er derfor tilstede hos oss begge. Toppen Bech ligger nok fremdeles et lite hestehode foran oss i løypa, men bare et lite.

Å få til en balanse, der deler av møbler og stæsj er litt pensjonist, og deler er mer moderne og til og med lekne og rare, er målet. Det faller seg i og for seg naturlig, idet ting vi trenger og liker kastes sammen i et lite planlagt sammensurium som til slutt ser planlagt og koselig ut.

Nå i det siste har jeg imidlertid innimellom vurdert å male et par møbler for at det ikke skal bli helt "tante Augustas bed & breakfast" her.

Skjenken i stua, for eksempel, hadde kanskje gjort seg i en spiffy farge? Eller kanskje i dempet sort eller sort pepper fra Jotun?

Det pensjonistinnslaget som ikke skal dempes, men tvert i mot løftes opp og frem, handler om hva vi "møblerte" ser på som et skikkelig dekket bord. Her hos oss stryker vi damaskduk og tøyservietter, og pusser sølv før festen. Det kjennes bra.

Jeg dekket vårt nye spisebord skikkelig for første gang under utdrikningslaget her forrige helg (eget innlegg om borddekkingen kommer så snart jeg får bilder fra de festgade kvinnene). Brudens kommentar: "Har dere robba en dævv fyr, eller?" Det kunne vi ikke akkurat nekte på, for det er arv alt som glitrer. Iallfall nesten.