Tante grønn, tante blå og andre tanter med kanter

Det har blitt i overkant mye arving i det siste, egentlig. Også fra mine besteforeldre har jeg fått en og annen ting, siden de har flyttet på sykehjem og ikke kunne ta med seg mer enn favorittmøblene og -gjenstandene.
 

Alderdom kan være stusselig hvis kroppen og hodet ikke henger med. Å ha ting jeg husker fra da besteforeldrene mine var "seg selv" og til stede, vekker minner fra mange gode år sammen. Denne "veggløperen" (noen som har en bedre betegnelse?) har jeg vært fascinert over siden jeg var liten. Jeg var nok en håndarbeidsspire allerede da, og kunne sette pris på vel utført arbeid.

Den passet perfekt mellom to dører her hjemme. En ellers kjip hvit flik av vegg, spiffet opp på null komma svisj! Neppe tilfeldig at disse damene med alle de fine kjolene henger rett ved inngangen til det aller-helligste kjole-tempelet?

Nå vet jeg ikke om jeg husker riktig, for ting man blir fortalt som barn sitter ikke alltid ordrett, men lurer på om det kan være min egen mor som sydde denne til besteforeldrene mine i presang. Eller kan det ha vært mormor? Jeg får gjøre min research og korrigere litt hvis jeg er helt på vidda.

Fin er den iallfall. Syns jeg, da. Et enkelt konsept egentlig, med trekanter som kjoler. Også har alle hatt. Ikke rart en mini-Kaniita kunne stirre i evigheter...

Mathall schmathall

Her i Oslo har vi endelig fått oss mathall! Yeah! Eller har vi egentlig det?

Når folk ellers i Europa skal til mathallen, er det underforstått for å handle inn til et måltid som skal preppes hjemme (eller i vekommendes egen restaurant). Når Oslofolket nå sier at de skal til Mathallen, er det oftest for å ta en øl, treffe venner, eller lunsje. Også tagger de hverandre på Facebook, og legger ved et bilde av en skummende halvliter.

Vidunderet heter i det minste "Mathallen", men åpner tidligst kl ti, og består stort sett av ulike cafétilbud. Kanskje den heller kunne hete "Lathallen", siden man slipper å tilberede maten selv?

Rett skal være rett, de har råvarer også, for oss tilberedningsglade. Mange skikkelig gode også, faktisk. Men relativt pricey, og stort sett ikke noe som man ikke kan få litt lengre opp i veien på Løkka, eller på Meny eller Ultra.

En liten fransk bod pekte seg ut som en av mine favoritter ganske kjapt, der hadde de blant annet flere oster jeg ikke har sett i andre spesialforretninger. Hit kommer jeg kanskje tilbake på shopping neste gang jeg forbereder ostefat.

Note to self: aldri dra til Mathallen på en lørdag igjen! I folkehavet blir du som en beklemt sjøkreps, og hvis du vil sette deg på en av de mange cafeene kan det hende du må slåss deg frem til en plass. Å skulle kunne kikke i ro og mak er det bare å gi opp i all trengselen, og med "lommetyvens mekka"-faktoren tatt i betraktning forsvinner siste fnugg av avslapning. Iallfall for meg.

Vi klarte til slutt å finne et bord, men da var det ikke vi som valgte stedet, men to ledige krakker som valgte oss. Så måtte vi pent spise ostefat, selv om det var den asiatiske tapasen som fristet mest denne testlørdagen.

Så: tror ikke egentlig Mathallen tilfører Oslo noe stort og viktig vi ikke hadde fra før. Men flere cafeer betyr flere sjanser til å finne nye favoritter. Klar, ferdig, test!

Pensjonistporselen og krydderkrise

Stadig dukker det opp arvede godbiter som ikke har fått sin plass i rampelyset her på bloggen. Gammelt servise er en av favorittene! Ingenting er komplett, og noen ting finnes det én eller tre av, men alt er fullt av sjarm og gjør meg glad.

 

Dette koselige serveringsfatet har allerede budt seg frem når jeg skal by på quiche, og har vist seg å være et ypperlig ostefat.

Det passet bra å finne en stor boks stølsrømme slik at noe av det koseligste pensjonistporselenet fikk kjørt seg.

Det var kun to av de dype asjettene, og tre flate. Sammen med fire små kopper utgjør de et supert team, og jeg kan kose meg med havregrøt og kaffe hver morgen... Men for den ultimate testen laget jeg altså rømmegrøt (Snåsakokken liker det ikke, så den var "dessverre" bare til meg, mmmm!).

Looking good? Men, hva er dette? Noe er galt...

 Ups! Vi prøver igjen.

Der ja! Nå snakker vi. Jeg forbinder rømmegrøt med slekta i Valdres. "No lyt dykk eta", sier de, og mener det så dønn alvorlig at du vet de blir fornærmet hvis du ikke tar minst tre porsjoner. "Etta va' gøtt" skal man da si, etter å ha takket for maten. Litt kvalm, men rømmegrøthappy.

De nye bollene ga helt klart riktig stølsfornemmelse, og er herved godkjent. At pepper- og kanelboksene er nesten klin like er ikke godkjent, dette er ikke første gang jeg har tatt feil nemlig... Vurderer å be dem installere varseltrekant på dem, eller gjøre den ene boksen rød.

Krydderkrisen gikk ikke umiddelbart over denne kvelden. Etter rømmegrøt-testen av det ene serviset, bestemte jeg meg nemlig for å bake rabarbrakake for å teste et til...

Jeg fulgte en oppskrift denne gangen, den så frisk og grei ut (du finner den her).

So far, so good. Den står en stund i ovnen. Det begynner å lukte deilig på kjøkkenet... Det lukter kake. Og...muskat? Ja. Det er muskat.

I denne kaken kunne man altså bruke malt ingefær eller kardemomme. Ikke vet jeg hvordan jeg klarte å bomme på dette, for de boksene er ikke like. Men men. På retrotallerkenen kom kaka til slutt, med en klatt vaniljekesam.

Og den smakte fortreffelig. Jeg har altså, uforvarende og på slumsete og uansvarlig vis, funnet opp en helt ny kake. Rabarbra og muskat er muligens den nye sort.

Midt i forvirringen kom ikke serviset særlig godt frem på bildet likevel. Man skimter det flotte retromønsteret og fargene, men kun så vidt. Men fortvil ikke, dette serviset har nemlig adskillig flere deler (men også dette er sjarmerende antallsujevnt. Fem kopper med åtte skåler, for eksempel), og dukker nok opp fremover også.

Konklusjon: se to ganger på krydderboksen (og oppskriften) før du putter det i/på maten. Og: rømmegrøt er ikke kvalmende etter bare én tallerken, men spiser du to kakestykker ikke lenge etter, blir du kvalm uansett, og kunne like gjerne spist enda mer rømmegrøt. Dersom den ikke hadde vært full av pepper.

Som man reder ligger man

Mens stadig flere blader har falt fra trærne og mørket sluker gradvis mer av både morgener og ettermiddager, har både Snåsakokken og jeg nærmest vært i dvale de siste ukene. Magesjau etter stafettprinsippet, for mye jobb og for lite hvile - og vips, er det ganske attraktivt å melde seg ut fra verden, lage seg et lite rede, høre på lydbok og vente på bedre dager...

Med pusene som avslapningsforbilder, har jeg jobbet med å lytte til kroppen og ikke gjøre mer enn jeg orker. I konkurranse med lydbok, lukkede øyne og en og annen kort tur i parken, har bloggen ikke nådd opp i det siste. Sammen med en hel del andre ting jeg egentlig syns er morsomme og inspirerende.

Idag, derimot, begynte ting å få litt farge igjen. Jeg kvinnet meg opp, tok på meg hatt og rød leppestift, og satte meg på Bristol. Et gravlakssmørbrød og en kopp kakao med krem, noen nikk og smil fra pensjonistene og pianisten, og så følte jeg meg som en del av verden.

Inspirasjonen pipler tilbake, selv om det går i rykk og napp. Ideer er det stort sett nok av, men gjennomføringsevnen er noe annet... Det er flere ting som skjer her i leiligheten jeg har lyst til å dele med dere fremover, og det kommer i det tempoet som passer. Sikkert i rolig pensjonisttempo. Kjente meg ganske hjemme sammen med dem idag. Tror de hadde følt seg hjemme hjemme hos meg også. Et gjøkurmiljø har den effekten.